Jeg syntes ting er blitt lettere nå som jeg går på medisiner. Det er fortsatt vanskelig, men lettere. Jeg kjenner meg kvikkere, men ikke hundre prosent opplagt.
Jeg føler at samboeren min ikke forstår hvordan det er å bli sliten av ingenting.
Det som er vanskelig er når de nærmeste ikke forstår. Når de ikke forstår hvordan det er å ha en ”usynlig” sykdom. Jeg har fått en del kommentarer på at jeg ikke blir med ut med venner, og de har etter hvert sluttet helt å spørre.
Jeg merker jeg er blitt veldig redd for hva andre tenker om meg. Hvor kjip jeg er og videre. Jeg kan ikke noe for det. Og det er ikke akkurat moro å ikke ha energi til overs til noen ting. Samboeren min spør ofte om jeg er sint.
Det er jeg ikke. Jeg er lei meg. Lei meg for at jeg har det sånn, selv om medisinene gjør det bedre. Jeg blir fort lei meg når jeg tenker etter. Veldig fort.
Selvfølgelig er det vanskelig for han også. Å forstå. Er ikke alt jeg forstår selv heller.
Men det jeg ikke skjønner, er at jeg har prøvd å forklare det gang på gang, forklare symptomer og fortelle om sykdommen. Men likevel føler jeg ofte at han tror jeg lager unnskyldninger for å ikke gjøre ting som feks husarbeid.
Jeg har hatt en tung tid i det siste. I oktober opererte jeg hofta, og den har ikke blitt noe bedre, dette har vært tungt. Vi flyttet også i oktober. Det var ikke like ille. Jeg fikk påvist lavt stoffskifte den 16 april 2012. Har gått på medisiner siden.
I løpet av mars til juni hadde jeg ti eksamener. To av de i Mars, resten i mai/juni. Det er hardt! I tillegg flyttet vi 15 juni, så det måtte pakkes innimellom eksamensjobbing og jobb.
Var hos Dr. Øvreby den 20 Juni, og forhold til de fleste symptomene går det mye bedre selv om jeg fortsatt ikke er helt opplagt.
Tok EKG. Han fant ikke noe hjerterytme med en gang. Når han fant den og fikk tatt testene konkluderte han med at jeg har dårlige åpninger på årene, og at jeg er utslitt.
Jeg visste jeg var utslitt, men det var godt å høre noen si det til meg og. At det ikke bare er inni hodet mitt. Likevel.. Liten forståelse.
Vi har vært sammen gjennom mye, samboeren min og jeg, og han har ofte hørt meg klage over smerter og ting som ikke er helt ok. Jeg har en litt spesiell fortid da jeg har operert blindtarmen og ribbena, noe som bare der er 5 operasjoner, pluss hofte. Har kjente meg gjennom begge disse. Jeg syntes det har vært vanskelig å ”komme meg tilbake” fra den ”mørke” siden, til å klare å tenke bare positivt, men jeg er på vei. Jeg klarer det litt etter litt.
Og jeg forstår at han er lei klaginga! Jeg forstår det veldig godt! Men dette er annerledes, dette må jeg leve med livet ut! Det vil være dager der jeg ikke er helt på topp, og det vil være dager hvor alt er fint! Ting kan snu på et millisekund, og det må vi lære å leve med begge to hvis det skal bli oss.
Må bare legge til at livet mitt egentlig er veldig flott! Jeg har en fantastisk samboer! Det er han! Vi bor sammen i en liten leilighet og vi trives veldig godt sammen! Jeg har en fantastisk familie og gode venner! Men skriver her for å få ut følelser jeg ikke helt klarer snakke med andre om. Jeg har som sagt klaget så mye de siste åra med operasjonene, så jeg føler jeg har brukt opp min ”rett” til å klage.